Av Per Hotvedt Nielsen
Den tidlige innlæringen:

Påvirkningen fra moren, kullsøsken og mennesker.

Kattunger må lære seg å oppføre seg som kattunger før de kan lære seg å oppføre seg som katter.
Atferdsforskere har alltid påstått at alle tidligere erfaringer er viktige og nødvendige for utviklingen av den voksne psyken.
Dette synet har man nå endret på og blitt erstattet av innsikten i at en viss atferd må læres bare for kattungestadiet. Siden, når kattungen blir en voksen katt, viskes den svarte tavlen ut, og ny atferd læres.

Diingen er det mest påfallende eksemplet på en atferd som er nødvendig for at kattungen skal overleve, men som ikke er nødvendig for en voksen katt.
Det mer realistiske synet som allmennheten har i dag, er at ikke alle erfaringer nødvendigvis har en langtidseffekt på atferden, av den enkle grunn at en voksen katt er et helt annet dyr enn en kattunge.

Dermed er det ikke sagt at alle tidligere erfaringer er verdiløse. Tvert imot, det er det mest inflyttelsesrike som kattens psyke noen gang blir utsatt for. I virkeligheten har disse erfaringene så stor innflytelse at allerede ved ti ukers alder, når vi vanligvis får kattungen, er deres psyke så sterk og delvis ugjenkallelig formet at det vanskelig lar seg gjøre å omforme.

Atferdspedagog Konrad Lorentz hadde stor påvirkning ved utformingen av begrepet ” kritiske perioder ” i unge dyrs følelsesmessige utvikling.
Denne anskuelsen gjør krav på at det finnes korte perioder i et dyrs liv, som ved de erfaringer individet gjør, kommer til å få langvarig effekt på deres utvikling.
Vi vet jo at en kattunge som ikke blir sosialisert på mennesker i tidlig alder, den såkalte ” kritiske perioden ”, alltid vil være engstelig for menneskene.

I vår moderne tid, årene 2000, foretrekker vi å kalle denne perioden for den
” følelsemessige perioden, ” av den enkle grunn at den eldre definisjonen antydet for skarpe linjer imellom periodene. Den følelsemessige perioden for sosial tilpassing til mennesker ligger grovt regnet i mellom to og syv ukers alder. Enkelte kattunger som er eldre enn syv uker, ville allikevel kunne tilpasse seg sosialt til mennesker, men har større vanskeligheter med det.

Den følelsesmessige perioden for utvikling av kattens psyke begynner til og med føre to uker, og så tidlig som før fødsel, og kan deles inn i følgende perioder:

1. Fosterperioden : Fra befruktning til fødsel.
2. Nyfødte : Fra fødselen til andre leveuke
3. Sosialiseringsperioden : Fra to til syv uker.

Fosterperioden.
Om en hunnkatt er meget underernært under drektighetsperioden kommer ungene hennes til å få dårlig innlæringsevne og til å bli mer antisosial i mot andre katter. De kommer til å bli følelsesmessige labile, og kommer til å vise unormal aggressivitet og redsel. Dette blir de selv om moren får nok mat i den perioden hvor hun ammer de.

Om moren har fått proteinfattig mat under drektighetsperioden kommer ungene til å vise et dårlig resultat hvis de skulle bli testet for balanseevnen. Underernærte mødre får unger som lærer seg å krype saktere, de dier senere, går dårlig, springer ustøtt og er dårligere til å leke og klatre. Disse ungene åpner mye senere øynene enn andre, og de lærer mye senere å kontrollere sin kropp enn unger fra velfødde mødre.
Unger som er født av underernærte mødre viser også tegn på sen utvikling, selv etter at de selv får skikkelig mat. Ofte viser ikke disse forstyrrelser seg før etter at de er avvente fra moren. De mest påfallende effektene er at de selv blir dårlige mødre, som igjen får unger med sen eller dårlig innlæringsevne, følelsesmessige forstyrrelser og sen fysisk utvikling. Effekten på deres unger igjen blir riktignok ikke så kraftige som hos dem selv.

Under forskning på rotter viste det seg at unger til hunner som stresset under drektighetsperioden ble engstelige som voksne. Om mammaen stresset under den siste tredjedelen av perioden viste ungene dårligere evne til å lære, og de ble også følelsesmessig labile.

Det finnes et overbevisende forskningsmateriell på at tilstrekkelig og riktig næring til kattemoren, mosjon og varme og trygghet under drektighetsperioden er helt nødvendig for at kattungene psyke skal utvikle seg maksimalt.
Det er også nødvendig å beskytte kattemoren i fra sykdommer, parasitter, unødvendige medisiner og kjemikaler som røntgen.

Allerede i livmoren utvikles kattungens sensoriske evne. (fornemmelse – sanseinntrykket: eller samspillet i mellom disse)
Tre uker etter paringen kan man kjenne på buken på en hunnkatt for å vite om hun er drektig. ( I alle fall kan en veterinær føle dette.) Kattungene kan også formondtelig også kjenne dette ettersom trykkfølelsen utvikles allerede ved det tjuefjerde døgnet av en normal drektighetsperiode på sekstitre døgn.
Til og med kattungenes fantastiske oppreisningsrefleks utvikles mens den ennå befinner seg i livmoren, omkring femtifjerde døgnet. Direkte etter fødselen kan kattungene vende seg om på rett kjøl og søke seg etter puppen for å die.


Perioden som nyfødt.
Tamkattens normale drektighetstid er fra sekstitre til sekstifire døgn. Selv dette har utviklet seg da tamkatten går tre døgn lengre enn deres opphav, den nordafrikanske villkatten. Normal fødselsvekt for kattungene er ca. 100 gram, hva som er ca. tre prosent av deres vekt som voksen. Kattens hjerne derimot, har nådd 20 prosent av hva den har som voksen.
Det finnes en viss årstidsspredning av kullene som medfører at de fleste føder på senvåren og forsommeren, mens det fødes minst kattunger på høsten og forvinteren.

Som de fleste eiere av avlshunner vet, er det hun som bestemmer hvor hun skal føde sine unger, og ikke vi. Vi kan gjøre i stand en varm og myk seng, og så viser det seg at hun foredrar å føde i en skuff eller lengst inne i klesskapet.
Under selve forløsningen skjer det en hel masse slikking. Hunnen slikker først seg selv på magen og rundt kjønnsåpningen. Etter hver unge, slikker hun opp fostervannet etter ungen og seg selv, og til slutt slikker hun ungene. Ofte virker det slik at hun reagerer på fostervannet først, og så på ungen.

Under selve forløsningen kan hunnen virke rastløs og variere i mellom å ligge og sitte, slikke sin åpning, legge seg ned igjen, slikke en nyfødt unge eller rulle rundt, uten at hun følger noen bestemt rytme. Under tiden som livmoren drar seg sammen kan hun sparke lett med bakbena.
Katter som er selskapelig anlagt, virker ikke til å ha noe i mot at vi mennesker oppholder oss i nærheten av henne, mens litt sky katter gjerne vil være for seg selv.

Hunnens rastløse oppførsel tjener en hensikt, i det den nyfødte ungens navlestreng strekkes, slik at morkaken slipper i fra livmorveggen. Så snart morkaken er framme spiser hunnen opp den, og avslutter med å bite av navlestrengen. Dette vil selvfølgelig gi henne litt næring, men det aller viktigste er hormonet oksitocin som er nødvendig for å få fram melk i puppene.

I noen tilfeller har det hendt at hun ikke stopper med å spise opp morkaken, men også spiser opp den nyfødte kattungen. Dette er en form for populasjonskontroll, som er vanlig hos smågnagere som hamstre og mus. Dette er allikevel uvanlig hos katter, men det kan forekomme.

Intervallet i mellom ungene som fødes er vanligvis kort, men det kan allikevel
gå opp i mot en time i mellom hver.
I denne perioden gjør ikke kattemammaen noen ting med de nyfødte uten å gi dem melk, og slikke dem. Hun kan til og med trampe på dem når hun reiser seg opp uten å bry seg noen ting om at de skriker, men så snart den siste ungen er født legger hun seg ned med kroppen i sirkel og rammer inn ungene mellom forbena og bakbena og magen. Under de neste to døgnene kommer hun knapt nok til å forlate dem.

Kattungene finner sin mamma gjennom de sporene av spytt hun har etterlatt seg gjennom å slikke dem, og sine pupper. På tross av at de er blinde og døve ved fødselen utnytter de dufter, lukt og varmeutsondring for å finne mat.
Selve diingen settes i gang av hunnen som på en skikkelig måte veileder ungene til puppen.

På 1970 tallet ble det gjennomført en rekke eksperimenter for å studere kattungenes oppførsel. Forskerne noterte at over 80 prosent av ungene, helt uavhengig av flokkens størrelse, i løpet av de tre første døgnene disse levde hadde sett seg ut en favorittpupp, og diet ikke i fra noen annen pupp enn denne.
Om noen av de andre 20 prosentene skulle ha tatt denne puppen, slapp de taket om den ” rettmessige eieren ” akte seg inn for å ta den. Derimot, om de hadde fått tak i rett pupp, hang de stae ved denne.

Denne form for kjærlighet for en bestemt pupp er ikke begrenset til å gjelde bare kattunger. Ved veterinærhøyskolen i London ble det av noen studenter eksperimentert med grisunger som ble nummererte fra en til åtte. Studentene forbløffet sine omgivelser med å påstå at grisungene kunne telle når de ble sluppet inn til grisemoren. Ungene stilte seg pent opp gang på gang ved den puppen de hadde nummer til, men studentene visste jo at grisungene foretrakk den samme puppen hver gang.

En kattunge lokaliserer puppen ved at den samtidig som den beveger seg framover svinger hodet fra side til side. Når den til sist treffer på en pupp, trekker den hodet tilbake for siden å skyte hodet rett fram med åpen munn. Det er ikke alltid slik at det er den største ungen i kullet som tar den mest innholdsrike puppen. Etter noen dager har en unge lært seg å utnytte kull søsk- nenes plass for å finne den ”rette” puppen. Straks etter at ungene er født dier de ca. åtte timer om dagen, men etter hvert som de blir eldre dier de mindre og mindre.

Selve diingen er inndelt i tre stadier. Under det første, i fra fødselen til tre ukers alder, er det mammaen som oppmuntrer ungene til å die. Fra to til fem uker tar begge parter initiativet, og etter dette er det kattungen selv som sørger for å få i seg næring. Under diingen spinner kattungen og tramper på puppene med frampotene, den såkalte ”melketrampingen”. Begge disse to oppførslene stimulerer moren slik at melken kommer fram.

Spinningen er som en middagsgongong. Når kattungen spinner, er dette et matsignal, og forteller kullsøskene at mamma er tilbake, og alle ruser fram for å få mat.
En av de tingene forskere i dag prioriterer er forskningen på gruppeomsorg, og diing av nyfødte kattunger, hvor det er flere melkeproduserende katter til stede, er et av disse områdene det forskes mye på.
I naturen har kolonier av tamkatter en slående likhet med løveflokker. De er sammensatt av flere kjønnsmodne og halvvoksne hunner, og kanskje en og annen ikke kjønnsmoden hann.

Diende hunnkatter deler ofte på ansvaret med ernæringstilgang, og en av hunnene agerer barnepasser mens de andre er på jakt. Denne oppgaven deles i mellom hunnene slik at alle kan komme ut å jakte. Unger fra forskjellige mødre kan ofte ligge i samme kurv, og de blir blandet sammen slik at hunnene kan ha omsorg for andre kattunger som ikke er deres egne, ja til og med gå så langt som å bite av navlestrengen til en annen hunne ved fødsel.

Ingen vet hvordan dette påvirker psyken hos katten, men dette er i dag så vanlig at man går ut ifra at det ikke har noen negativ innvirkning på katten. Derimot bør det være med på å styrke den sosiale kontakten med andre katter. Det kan nevnes at hannkatten ikke tar noen del i denne oppfostringen av ungene. Hannen kommer ikke med mat, verken til moren eller ungene, og de kan til og med finne på å spise opp en av ungene, selv om dette hører til sjeldenhetene.

Hunnkattene bygger ikke noen spesiell boplass for ungene, men hun forsøker å finne steder der ungene er beskyttet imot vær og andre rovdyr, inklusive hankatter, og de kan være ganske aggressive mot andre katter, både kjente og ukjente. Det er ganske vanlig, og helt normalt, at hunnkattene flytter ungene til et annet sted et par dager etter fødselen.
Dette kan hun gjøre for å komme vekk i fra en nedsølt sengeplass, og for å unngå rovdyr som jakter på hennes unger. Hennes drifter som gjør at hun flytter ungene er sterkest et par dager etter fødselen, og en fire ukers tid etter dette igjen.

Kattungene jamrer seg når de har forvillet seg bort eller er blitt tatt vekk fra mammaen, men de har allerede etter bare fire døgn en viss evne til å ta seg tilbake til sengen. Hunnen må allikevel løfte de opp på plass.
Mammaen har jo den egenskapen at hun hører når en av hennes unger er i nød, akkurat på samme måten som menneskemammaen hører forskjell på de ulike lydene i fra sine barn. Kattungene lar høre sin jamring om hjelp når de er sultne, fanget, isolerte, fryser eller er hemmet i sine bevegelser, og moren svarer på denne jamringen med en lett kvitrende lyd.

Under ungenes spede begynnelse gnir moren ungene med nesen og slikker dem. Hun slikker også urin og tarmåpningen for å stimulere ungen til å avgi urin og avføring. Gjennomsnittet for størrelsen på kullet er fire unger, og ettersom en hunnkatt har seks pupper som gir melk, behøver det ikke bli noe stort kaos for at ungene skal finne sin pupp. I et kull som er større behøver nok ungene å skyves og knubbes litt under jakten på en pupp. Hver eneste hunnkatt har sin egen spesielle oppførsel imot ungene, foreksempel deres reaksjon på ungenes jamring eller kontaktbehov.

Kattunger som blir skilt fra mammaen sin under deres periode som nyfødte kommer senere i livet til å vise avvikelser både følelses og atferdsmessig, og ikke minst den fysiske utviklingen kommer til å lide under dette. De blir uvanlig redde og aggressive imot andre katter, og mot mennesker. De vandrer rundt uten mål og mening, og de har store problemer med å lære. Noen av disse kattungene kan også utvikle asmaliknende pusteproblemer, og i alle tilfeller sammenliknet med kattunger som har vært hos sin mamma hele denne tiden.

Når kattungen er ca. to uker gammel kan den orientere seg mot lyder, og øynene har åpnet seg. Nøyaktig når den åpner øynene beror på en del faktorer. Det finnes de ungene som åpner øynene sine allerede etter fire dager, men de fleste åpner dem ikke før en uke, eller ti dager, etter fødselen, og det finnes de som ikke åpner dem før de er to uker gamle.

Antallet kullsøsken og hvor fort de vokser har ingen innvirkning på når de åpner øynene. Dette beror isteden på ungens kjønn, morens alder, hvor mye lys den utsettes for og hvem som er faren. Kattunger som vokser opp i mørket åpner øynene tidligere enn andre som lever opp i dagslys. Den yngre hunnens unger åpner øynene tidligere enn den eldres. Men det viktigste er nok at faren viderefører det arvelige anlegget for å åpne øynene tidlig eller sent.


Sosialiseringsperioden
Det er under sosialiseringsperioden et ungt dyr former sitt forhold til artsfrender eller, når det gjelder tamme dyr, med mennesker eller andre dyr i menneskenes nærhet. Hos unghunder begynner denne følsomme perioden ved fire ukers alder og fortsetter til den er ca. åtte uker. For kattunger begynner perioden tidligere, rundt to ukers alder, og pågår i noe kortere tid enn hos hunden.
Hos kattungen varer perioden i fem uker, og avsluttes når ungen er ca. syv uker gammel.

Ved Templeuniversitetet i Philadelphia U. S. A ble det foretatt nøy forskning på kattungenes sosiale utvikling, og en av foregangskvinnene var Eileen Karsh, som forsket på Britiske korthårskatter, som vokste opp i laboratoriet for atferdspsykologi ved universitetet. Hun plukket helt tilfeldig ut kattunger fra forskjellige kull og satte dem sammen i grupper.

Ungene i en gruppe ble klappet og kjærtegnet i femten minutter hver dag fra de var tre til de ble fjorten uker gamle. En annen gruppe ble håndtert på samme måte fra syv til fjorten ukers alder, mens den tredje gruppen ikke ble håndtert i det hele tatt. Etter dette observerte hun gruppenes atferd og registrerte vennskapelige bevegelser som knuffing med hodet og sidene, spinning og kvitrende lyder, blant den gruppen som var håndtert fra tre til syv ukers alder,
I mens de ungene som var blitt behandlet i perioden fra syv til fjorten uker hadde samme atferd som de som ikke var blitt tatt på.

Ved Eileen Hars neste eksperiment, fikk en gruppe kattunger den fysiske kontakten med mennesker allerede når de var en uke gamle, og over en lengre tid, 40 minutter ved hvert tilfelle, fordi hun hadde registrert at langvarig behandling styrket hengivenheten. En annen gruppe ble håndtert på samme måten fra tre til fjorten ukers alder. Ved dette eksperimentet merket man ingen forskjell på resultatet i mellom de ulike gruppene, og dermed dro hun den sluttsatsen at sosialisering begynner senere enn ved en ukes alder.

I hennes tredje forsøkskategori behandlet hun kattungene i 40 minutter hver dag i nøyaktig fire uker, fra respektive en til fem, to til seks, tre til syv og fire til åtte ukers alder.
Dette eksperimentet viste at de ungene som ble håndtert i mellom andre og sjette uke, og i mellom den tredje til den syvende leveuken hadde høyere hengivenhetspoeng enn de andre gruppene.

Dermed viste Karhse`s arbeide at den følsomme sosialiseringsperioden slutter tidligere enn vi først trodde, men dette arbeidet har også avslørt noe annet. Karhs har bevist hvor stor betydning mengden av fysisk kontakt har å si.
Blir kattungen i perioden behandlet 40 minutter hver eneste dag får man en mere hengiven katt, enn kattunger som bare får 15 minutter om dagen.

Kattungene som ble behandlet 25 minutter lengre, nærmet seg mennesker betraktelig hurtigere og ble hos dem i lengre tid. Hun noterte også at kattungene som ble behandlet av en eneste pleier, ble tillatt å holde dem i betydelig lengre tid enn hos andre. Og det som er enda viktigere, hun observerte at om moren hadde sosial kontakt med mennesker, kan hennes beroligende tilstedeværelse minske kattungens engstelse og øke deres lyst til å utforske sine omgivelser.

Unnvikende mødre kan påvirke sine unger til å bli unnvikende. Rolige mødre kan være med på å forbedre forholdet i mellom ungene og oss mennesker.
Vi som holder på med katter, har foreksempel observert at matningsprossedyren er den viktigste faktoren for å etablere et forhold mellom de to artene, katt og mennesket. Likeledes er en behandling av kattungen gjennom kjærtegn, prat og lek en av de andre viktige faktorene som spiller inn på sosialiseringen.

Karsh er ikke den eneste atferdsforskeren som har notert seg viktigheten av å håndtere kattungene, hun er faktisk en av de siste. Så tidlig som for tretti år siden observerte forskerne at siameserkattunger som ble håndtert av mennesker når de var små, altså under sosialiseringsperioden, kom ut i fra sin soveplass tidligere enn de andre, og fikk til og med den voksne kattens karakteristiske utfarging på et tidligere tidspunkt. Tidlig håndterte kattunger nærmet seg fremmede leker og mennesker med mindre skepsis, men var senere med å unngå en tvilsom situasjon, antageligvis på grunn av at de var mindre redde som følge av den tidlige håndteringen.

Andre forskere har vist at underernæring under vekstperioden gir like dramatiske følger i snakk om underutviklet sosialisering, som når mødrene er underernærte i sin drektighetstid. Også når kattungene fikk for lite mat fram til seks ukers alder men siden fikk spise så mye de ville, fikk de riktignok normal kroppsstørrelse men ble oftere utsatt for ulykker under fri lek og gjorde også dårligere testresultater ved flere atferdstester. Hannkatter ble mer aggressive enn tilsvarende dyr med sosialisering fra tidlig alder, og hunnkattene ble mindre egnet til å klatre og springe og hoppe omkring.

Under den tidlige delen av sosialiseringen modner kattungenes evne til å utnytte sine sanser. Når de er tre uker gamle er luktesinnet vel utviklet og de ser tilstrekkelig til å kunne få øye på sin mor.
De kan også til en viss grad kontrollere sin kroppstempratur, og de forlater sengen for å gjøre seg av med avføringen på et annet sted. Når de er fire uker er deres hørsel godt utviklet, luktesansen er fullt utviklet, og likedan opprettningsrefleksen, og de begynner å være aktive ovenfor sine kullsøsken.
Tennene har nå så vidt kommet fram, og de kan gå ganske bra.

Ved fem ukers alder er øynene ferdig utviklet, og de kan synsmessig sammenliknes med en voksen katt. De klarer å rette seg opp ved et fall, slik at de kommer ned på føttene. De kan løpe, unnvike hindringer, sette sine poter der de vil, følge et bytte med blikket og de kan faktisk smyge seg fram og gjøre et utfall som riktige rovdyr. De har begynt å slikke sine kullsøsken, og de har begynt å vaske seg selv.

En av årsakene til kattens store popularitet som selskapsdyr er deres omstendelige renslighet. Det er vanlig at katter bruker 30 % av sin våkne tid på å gjøre seg rene, eller de slikker andre i den sosiale gruppen. Og selv om det virker til å være et enkelt stykke arbeid, fyller det mange flere funksjoner enn å bare gjøre pelsen fin. Som nevnt tidligere gjør katten av med like mye kroppsveske ved rengjøring av pelsen som ved urinering. Fordampet spytt svarer for en tredjedel av all forsvunnet kroppsveske under et døgn.

En kattunge er vel utrustet for å kunne klare å pusse seg selv og medlemmer av sin gruppe, dit vi forresten hører til. Den rue tungen og frampotene er de viktigste redskapene for pussingen, men den bruker også klørne og tennene ofte for å få løs gjenstander som har satt seg fast i pelsen.

Vask av ansiktet følger alltid et bestemt mønster. Kattungen fukter potenes underside med spytt og gnir seg siden i ansiktet med roterende bevegelser. Poten fuktes igjen, og bevegelsen gjentas. Denne gangen, i motsetning til forrige gang, da bevegelsene gikk rett opp, løftes poten slik at den når opp forbi ørene.
Neste gnidning går enda lengre opp, og ender ned over ørets bakside, for så til slutt å omfatte halvsirkelen pannen og øyet. Når den ene halvsiden av ansiktet er vasket, bytter katten pote og gjentar ritualet på den andre siden.

Andre deler av kroppen vaskes ikke på samme stereotype måte. Med lange bevegelser vasker kattungen frampoten og skuldrene, sidene av kroppen og det området som er rundt halefeste. Etter dette får bakpotene og halen en omgang, men dette foregår mer tilfeldig og ikke etter noe bestemt mønster. Pussingen frigjør løse hår og gjenstander som har festet seg i pelsen. Om pigger eller kvister har satt seg fast, bruker katten klørne eller tennene for å få dette løs.

Den daglige rengjøringen fjerner også visse hudparasitter. En katt kan i noe mindre grad holde lus og lopper under kontroll. Men disse intelligente parasittene flytter seg bortover kroppen etter hvert som den rue tungen gjør sitt arbeide, og katten får nok i seg en del av parasittene ved denne pussingen. Dette er den vanligste årsaken til bendelorm hos tamkatten, fordi egg av de vanligste typene finnes i buken på lopper. Ettersom katten er så nøye med å vaske seg kan du dra den slutningen at om katten har lopper, har den også bendelorm.
Pussingen, eller slikkingen fyller også andre funksjoner enn å holde pelsen ren, begrense parasittene og få pelsen slett.
Hver gang en kattunge slikker seg stimulerer den talgkjertelende ved hårroten. Denne utsondringen er nødvendig for å holde pelsen vannavstøtende. Katter kjøler seg ned ved avsondringen av spyttet, omtrent som når vi svetter, og dette er grunnen til at katten pusser seg flittigere i varmt vær enn i kaldt. Det er også mulig at katten får i seg vitamin D fra huden ved å pusse seg.

Det finnes også mindre påfallende grunner til at katten pusser seg. Dette gjør de ofte når vi har tatt i dem. Katten vil med dette ”avsmake” sporene etter hendene, men det mest sannsynlige er at de maskerer sin duft. Allikevel er det mest interessante aspektet med å pusse seg at det minsker engstelsen og konfliktfølelsen, og dette er også årsaken til at selskapskatter synes om å bli klappet.

Når en katt er usikker eller redd begynner den ofte å pusse seg. Psykologer kaller dette for overslagshandling. Fysiologisk sett kan det bety at redsel eller uro høyner kattens kroppstempratur, omtrent som hos oss selv i tilsvarende situasjon. Vi rødmer eller svetter for å gjøre oss av med overskuddsvarme, mens katten pusser seg for å bli kvitt overskuddsvarme gjennom at spyttet fordunster.

Det kan også være at pussingen motsvarer vår måte å klø oss i hodet på, når vi er ubesluttsomme. Men hva årsaken nå enn er, så er det en trøsteoppførsel som minsker spenningen. En variant av dette er den hurtige bevegelsen med tungen. Opprørte, overraskende, nysgjerrige eller engstelige katter slikker seg om nesen omtrent som når vi klør oss bak øret. Overdreven pussing kan tyde på at katten er utsatt for et følelsemessig stress, og dette er påfallende hos siameser rasen og abysinere. Dette kan gå slik til overdrift at katten slikker løs pelsen på enkelte steder.

Foruten å pusse seg selv begynner kattungene også ved ca. fem ukers alder å pusse sine kullsøsken. Denne gjensidige pussingen fortsetter opp i voksen alder mellom katter som har knytt et tett sosialt bånd. De sosiale båndene forsterkes gjennom slikkingen, og når kattungen vokser til, fortsetter den å slikke sin mamma. Gjensidig slikking mellom gamle kompiser fortsetter hele livet, og er en av de sosiale aktiviteter som binder katter sammen. En katt som slikker en annen katt bak øret foretar en praktisk løsning på det problemet som er å ikke nå dit selv, men det er også en måte å formidle intime følelser. Dette er grunnen til nytelsen ved å bli klappet og kjærtegnet. Den nytelsen dette gir, har sin opprinnelse i at moren slikker kattungen. Nå kan dette komme, først gjennom slikkingen fra kullsøsken, og siden ved vår klapping og kjærtegn. Vi vet nå hva vi bør gjøre om vi vil være erstatning for en annen katt.

Under de neste to ukene utvikler kattungene et voksent søvnmønster, voksenliknende reaksjoner på sosiale inntrykk, bevegelsesmønster som likner de voksne, som foreks. å springe sikksakk, og den voksne kattens kroppstempratur.
Ved syv ukers alder har ungene fått alle de voksne kattenes gangarter, selv om det er for tidlig å utføre slike presisjonsmanøvre som å snu oppe på en smal planke.

Det drøyer nok enda litt, til de er ca. ti uker, med å gjøre slike øvelser. Hos katter som lever fritt begynner mammaen å ta med seg hjem levende mus til ungene når de er omkring fire uker, og etter ytterligere en uke kan de begynne å fange mus selv.

Selv om avvenningen bruker å være slutt når kattungen er ca. syv uker, er det mange som fortsetter å die ungene en gang iblant, og enkelte i flere måneder etter at melken har tatt slutt. Dette er ganske enkelt en trøsteatferd. Kattunger som i denne perioden vokser opp sammen med mamma og kullsøsken, og med mennesker, er eksponerte for et rikt miljø med hensiktsmessige inntrykk. Dette er den viktigste årsaken til at man ikke bør overta en kattunge for tidlig, og tidligst ved åtte ukers alder, helst noe senere.
Kattunger som blir tatt i fra kullet for tidlig kan bli hyperaktive og utvikle de vanlige atferdsproblemer som å tygge og puppe på ullplagg.
Kattungers atferd under sosialiseringsperioden kan gi svar på en del spørsmål om voksenatferd. På 1970 tallet oppdaget man at kattunger som undersøker sengens omgivelser for første gang, gir fra seg en lyd som består av ren ultralydskomponenter, skilt fra lyder som ligger innom vårt hørselsområde. Selv om vi ikke kan høre ultralydskriket, så kan mammaen høre dette og reagere. Spørsmålet er om dette er begynnelsen til det ” stille jamrende ”

Et annet spørsmål som dukker opp, er spørsmålet om kattungenes størrelse når de blir avvent. Er det en ulempe for katten om den er småvokst ved avvenningen? Svaret på dette er at hos frittlevende katter har småvokste og lette individer vanskeligere for å hevde seg i rangordningen og det er mindre trolig at de forplanter seg.

Ennå et spørsmål til slutt er hvorfor det er så sjelden med kull av bare hunner når det ikke er uvanlig at et kull kattunger består av bare hanner. Svaret finner vi i oppførselen ved lek. I korthet utvikler hunner som er vokst opp sammen med hanner under sosialiseringsperioden hele skalaen av leker, inklusiv å leke som hanner (og katter av hannkjønnet leker med gjenstander mer enn det hunnen gjør.) Foreksempel viser kattunger av hunnkjønn fra blandet kull atskillig mer lek med gjenstander enn unger fra kull av bare hunner. Om en hanne leker med en gjenstand, påvirkes ikke dette av kullets kjønnssammensetning.

Vi vet allerede at kullsøsken spiller en viktig rolle i den sosiale utviklingen, men det virker også som om hunnkatter som vokser opp uten å ha kontakt med hannsøsken aldri utvikler hele skalaen av sosiale lekeaktiviteter. Det virker som om det må finnes brødre i kullet for at søstrene skal få en normal sosial utvikling, men at det motsatte ikke har noen betydning. Det naturlige utvalget hjelper til at et kull bestående av bare hunner er så sjelden.

Den biologiske årsaken til dette kan man kanskje finne bakover i livmoren, gjennom å eksponere for det mannlige kjønnshormonet testestoron, produsert av unger av hannkjønn før fødselen. Dette kan ha en lang tids effekt på hunnkattens atferd.

Med de bevis som er tilgjengelig er det i det nærmeste et ugjennomtrengelig faktum at selskapskatters sosiale atferd nesten helt er avhengig av hvordan de behandles av sine oppdrettere, ikke hvordan vi behandler dem når vi får dem hjem. Fysisk kontakt med mennesker i minst 40 minutter hver dag når kattungene er små, påvirker utviklingen og funksjonen i hjernen, sansene og det biologiske tilbakkoplingssystemet der hypofysen og adrenalinkjerteler er koplet inn.

Kattunger som håndteres får større hjerner med flere forbindelser mellom nervecellene. De er mindre følelsesømfintlige, mer nysgjerrige og lekfulle,
Og de har lettere for å lære. Morløse kattunger eller unger som savner kullsøsken blir veldig usikre på seg selv og mer engstelige når de vokser opp. De utvikler ikke kattens normale sosiale oppførsel. Man skal også være klar over at for mye uro når kattungen er veldig liten, sammen med mangel på kontakt med andre katter, gir oss en katt som er redd for sine artsfrender og derfor ofte vegrer seg for å pare seg.
Det beste miljøet er derfor der katten utsettes for et så bredt aspekt av opplevelser som mulig, foreksempel møte med hunder, andre katter, kraftige lyder, bilkjøring, kort sagt alt som den til daglig vil bli utsatt for i sitt voksne liv. Dette legger selvfølgelig hele bredden av ansvar på oppdretteren, for at katten skal bli en så god og snill kamerat som mulig. Bra atferdsmønster som savnes hos kattungen når den er åtte uker, vil være tapt for alltid.


Innlæring gjennom observasjon.
Kattunger har lettere for å lære gjennom å observere og de lærer fortere om de får lov til å etterape sin mor enn om de bare får se andre katter.
Et eksempel: Kattunger som fikk lov å se på når mammaen trykket ned en stang for å komme til maten, lærte seg mye raskere å gjøre på samme måten enn unger som fikk se på når en fremmed katt gjorde på samme måten. Kattunger derimot, som fikk mulighet til å lære seg å trykke ned stangen og få en belønning alene gjennom forsøk og feiling lærte seg det aldri.

Eksperimentet med innlæring gjennom observasjon gjennomførtes med katter seksten år før Prof. Pavlov gjennomførte sine mer berømte atferdsforsøk med hunder i 1927.
Under disse første forsøkene lærte katten seg å manøvrere seg i sine omgivelser i et forsøk på å ta seg ut av problemløsningsbur.
De lærte seg også å dra i snorer som var festet i matbiter og iblant flere snører velge det snøret som matbiten var festet i.

Katter gjennomførte ikke disse eksperimentene bare for å gjenforenes med sin eier, slik som hundene gjorde, men for å få tak i maten. De arbeidet imidlertid hardere om forsøkslederen var den personen som til daglig hadde med deres stell å gjøre.
For en kattunge er dennes frihet til å utforske en enda større belønning. De lærer seg raskere gjennom å bli belønnet med å få komme inn i et rom og få utforske det, enn bare å få en matbit.

Tidligere trodde vi at det kun var primater som klarte å lære på flere plan, men nå vet vi også at katter kan ” lære seg å lære. ”
Kattunger lærer best av sin mor, hvilket også er årsaken til at en hunnkatt som er flink til å fange småfugler antageligvis får unger som blir flinke til det.

Om det inntreffer noe ubehagelig lærer de seg å unngå de omstendigheter som
Førte til den ubehagelige hendelsen.
Det er derfor at en sprut fra en vannpistol er effektivt når man ønsker å lære
Kattungen å la være å klore på tapeten eller møblene.
Fysisk straff har derimot, i likhet med hunden, ingen effekt når man vil dressere sin katt. I beste fall vil dette hindre en situasjon når den som straffer er i nærheten, men i mange tilfeller vil katten for framtiden unngå den som har utført den fysiske avstraffelsen.

Kattungenes sosialiseringsperiode og de neste syv ukene er den mest aktive lekeperioden i deres liv. Helt nøyaktig hvorfor de leker er ennå ikke klarlagt, men leken er uten tvil viktig for kattungens fysiske og psykiske utvikling.
Samtidig er det en fornøyelse for oss som har de, men å studere deres lek er noe helt annet.


Kattungenes lek og dennes betydning.
Kattunger i et kull begynner å leke med hverandre så snart deres sansers funksjoner er tilstrekkelig utviklet, og vanligvis skjer dette ved tre ukers alder.

Den ” sosiale leken ” hjelper kattungen til å utvikle bevegelseskoordinasjonen samtidig som den gir informasjon om søsknene. Rundt tiden for avvenning blir en annen form for lek, den såkalte ”lek med gjenstander” like viktig. Denne lærer kattungen om sine omgivelser. Begge disse to former for lek er repetisjoner før voksenlivet, men leken kan også være et selvstendighetsmål som foreksempel å bli av med overskuddsenergi.
Lek er en type av aktivitet som virker hensiktsløs. Når kattungene er tre uker gamle begynner de med å gjøre skinnangrep på hverandre og tumle omkring hulter til bulter. Når de er fire uker gamle begynner de å bryte med hverandre, på den måten at de holder fast med frambena og sparker vilt med bakbena. Når de er fem uker gamle har angrepene blitt mer fininnstilte, og det foregår med stive ben og kroppen vendt sidelengs. En uke senere tar de kraftige byks imot hverandre og jager hverandre med et bestemt bevegelsesmønster.
Omtrent ved denne alderen bruker de tre jaktbevegelsene å komme med i leken, ”musefanger ” ”fiskefanging” og ”fuglefangst”.
Vi mennesker kan lett simulere disse bevegelsene for kattungene, små leker som er myke eller blader som fyker omkring i vinden kan utløse fangstspranget mot en ”mus”. En gjenstand bundet fast i en snor gir anledning til å fange sommerfugler, og en pingpong ball eller en fjær kan utløse ”fiskefangingen”. Noe av det morsomste å beskue er når kattungen uten forvarsel gjør et byks ut i tomme luften som om den er på fluejakt.


Den sosiale leken.
Under utføring av sosiale leker kan katten alternere i mellom to atferder, men gjentar seg selv sjelden. Sosial lek med kullsøsken og andre katter når sin topp når moren engasjerer seg mindre i sitt forhold til kullet. Når kattungene er rundt seks uker gamle bruker moren å ha mindre tålmodighet med dem, og dermed øker ungene sin sosiale lek med andre katter.

De voksne kattene avviser sjelden den sosiale lekatferden hos kattungen og reagerer nesten aldri aggressivt. Moren derimot kan slå etter kattungene eller knurre til dem når hun blir irritert på deres oppførsel.

Overflyttingen av sosial aktivitet fra moren til kullsøskenene er ganske naturlig, i og med at moren må bruke mer av sin tid på å finne føde. Den sosiale leken har også sin betydning i det dette holder kullet sammen når moren er ute etter føde.

Analyser av sosial lek hos voksne katter viser at de egner seg mer på å løpe mot hverandre, (87 % av aktiviteten) enn å drive og jage hverandre. Kattunger derimot foretrekker unnamanøvrer, og å legge seg på rygg. 85 % av den sosiale leken hos voksne katter forekommer mellom to hunner, mens hunnen – hannen står for 10 % og hannen – hannen bare 5 %.

Den sosiale leken avtar ved fjorten ukers alder og dette sammenfaller med kattungens uavhengighet av moren, økt seksualatferd og at kullet blir spredt rundt omkring. Generelt sett blir nå hunnkatten mindre tolerant mot nærkontakt med hannkatter, enten det dreier seg om lek eller andre ting. Sosial lek som tidligere sluttet vennskapelig, avsluttes nå ofte med knurring og fresing.

Lek med gjenstander.
Å leke med gjenstander begynner gjerne ved tre ukers alderen da kattungen forsiktig begynner å ta på bevegelige gjenstander med potene. Om ikke lenge så trykker den, slår og hopper på alt som finnes i nærheten.
Favoritten blant lekene virker til å være slike som likner på byttedyr, og det finnes uten tvil store likheter i mellom deres atferd ved lek med gjenstander, og det som kommer til å være nødvendig siden ved den ordentlige jakten.
Mange detaljrike forsøk har imidlertid vist at mengden og kvaliteten av en kattunges lek med gjenstander har veldig liten betydelse for dyrets jaktevne siden i livet. HVA HAR DET DA FOR BETYDELSE?

Som tidligere nevnt kommer kattungen til å forlate sin ”soveplass” når den blir eldre og mer mobil. Sosiale leker kan få et kull til å holde sammen. Leken er også viktig for å få en kattunge til å lære seg sin egen og andres evner, og til å lære seg sin omgivelse å kjenne.

Kattungens kroppsholdning under leken hermer både forsvar og angrepsstillinger. Leken imiterer også aggresjon, og den får kattungen i bedre form både fysisk og psykisk. Likeledes utvikler den kattungens evne til balanse og koordinasjon. Selv om kattungen veser og viser klør samtidig som den reiser rygg mot kull søsknene, så det ser ut som om det er blodig alvor, vet alle på en eller annen måte at det bare er lek.

Trusselen, ertingen og slagene de gir hverandre savner den avgjørende besluttsomheten i en virkelig konflikt.
Vi kan ikke se det, men selv forstår de og signaliserer sine hensikter på den mest spissfindige måte.

Selv om lekeaktiviteten avtar fra ca. fem måneders alder, forsvinner den ikke helt. Katter i alle alders trinn kan stille opp på en lek så lenge du selv vil leke med dem. Om du har to eller flere kullsøsken skjer deres sosiale kontakt ofte gjennom lek. Dette kan ganske enkelt være en tilbakevending til en barnslig atferd, men det kan også være en naturlig måte for katter i en gruppe å omgåes hverandre på. Er det bare en katt i huset er det vår oppgave å se til at den forblir aktiv og lekfull.

Et viktig spørsmål gjenstår. Om ikke denne leken bidrar til å skape en mer suksessfull jeger, hvordan lærer da kattungen seg til å fange og håndtere byttet? Svaret er at dette lærer den seg på mange forskjellige måter.

Avlivning av byttedyr.
I en av de tidsskrifter jeg har kommet over føres det en påstand om at en katt ved det fornemme navnet ”Grevinnen”, en katt av ukjent herkomst, hadde under sin levetid fanget hele 12 480 rotter i White City Stadium i London.
Bortsett fra at det var en hærskare av rotter i White City, undrer du nok på hvordan denne katten kunne makte å fange og avlive så mange rotter, og om hun spiste dem opp også.

Evnen til å drepe byttedyr er utviklet når kattungen er fem uker gamle, men det virker ikke som om det har noen sammenheng med lekeaktiviteten kattungen har engasjert seg i. Evnen står derimot i relasjon til hva hennes mor har lært henne. Gode lærere formidler sine egne sosiale egenskaper. Evnen til å drepe byttedyr fikk kattungen når hun fikk lov til å følge sin mor på jakt, og om moren bar med seg et skadet dyr hjem så ungene fikk ta livet av det.
Hvor sulten en katt er, avgjør IKKE hennes dyktighet til å drepe byttet, bare hvor raskt hun gjør det.

En kattunge kan også lære seg til å drepe et bytte uten hjelp i fra moren. Kattunger som lever opp uten sin mor kan bli dyktige rottejegere, men de utvikler seg hurtigere om de på forhånd har sett andre gjøre det.
Til og med katter som ikke har hatt muligheten til å leke med gjenstander kan bli flinke til å jage smågnagere.

Under naturlige omstendigheter ”lærer” kattemoren sine unger til å drepe. De tar levende smågnagere med seg hjem og lar ungene ”leke” med dem. I følge atferdsforsker Paul Leyhausen er det tre måter en katt håndterer sitt bytte. Det er den ”tilbake holdne” leken hvor kattungen er redd for byttet, eller i det minste mistenksom. Den har ”angrepsleken” der den jager, fanger og kaster gnageren rundt, og til slutt ”lettelsesleken”, hvor kattungen hopper og spretter rundt og over det døde byttet.

Enkelte forskere hentyder at lek og jakt helt enkelt er ulike grader av samme atferd, og de hevder også at lekatferden i grunnen ikke er skilt i fra jaktleken.
Men om leken har en sluttfase, altså jaktatferd, hvorfor fortsetter da voksne katter å leke, og viktigst, hvorfor fortsetter de å leke med ennå levende bytte?

En rekke fakta er kjent rundt spørsmålet om hvordan katter leker med byttedyr.
Ofte forekommer leken når kattene er i konflikt med hva de skal gjøre. Et bytte den ikke kjenner til i forveien kan stimulere til lek i stedet for å avlive det med en gang. Katter leker mye mindre med byttedyr når de er sultene. Eller at byttedyret er lite, men det gamle utrykket om at sultene katter fanger flere mus og rotter, det stemmer ikke.

Det er meget trolig at en sunn og frisk katt jager smågnagere. Sult motiverer en erfaren katt, men har ikke den samme effekten på en mindre erfaren en. Katter leker allikevel mer med byttet når magen er full, når de får et lettfanget bytte,
eller de har fanget et bytte, som for dem er litt stort og ikke helt ufarlig.

For at en kattunge skal lære seg å avlive et bytte må den først lære seg å kjenne det igjen., noe som moren lærer den. Hunnkatter som lærer sine barn å avlive kun en type gnager, lærer ungene til å kun avlive denne typen. Konfronterer man kattungen med en annen type gnager, vil de ikke drepe det. Kattungene må også lære seg å bedømme byttedyret, orientere seg mot det og avstemme sitt forhold til byttet. Det finnes ingen enstydige bevis på at lekaktivitetene gir kattungene noen fordel på lengre sikt når de skal lære seg å gjøre alt dette, men det virker logisk at leken hjelper til med koordinasjonen av bevegelser og utnyttelse av refleksene.

På tross av dette vet vi jo at katter kan bli framgangsrike jegere selv om de aldri har fått leke, så om ikke leken er grunnpilaren i jakten, hva kan den da ha for sluttsats. Svaret er som nevnt tidligere i innledningen, at en kattunge ikke er en miniatyrutgave av den voksne katten. Hver kattunge har spesielle egenskaper og behov som skiller den i fra de voksne kattenes egenskaper og behov. Dette innebærer at visse tidlige atferder, blant dem er det fantastiske registret av leker som katteungene underholder seg med, både kan hjelpe kattungen å utvikle seg som unger og lage en stamme som voksenatferden kan bygge på.

Normal voksenatferd, som foreksempel å drepe et bytte, kan utvikles på flere forskjellige måter, og atferdesforskjellen i mellom kattunger er ingen tegn på at liknende forskjeller blir den voksne katten til del. Leken er en komfortabel måte for kattunger til å lære seg om livet, men det er ikke den eneste måten.