1. Har du noen gang brukt innavl eller linjeavl?

2. Mener du at innavl/linjavl er nødvendig for å få frem flotte Ragdoll ?
 
Er linjeavl og innavl nødvendig? Denne artikkelen kommer på trykk i Aristokatts julenummer. Mitt bidrag til artikkelen står først og under er artikklen til Julie Aastorp
 

Jeg er meget takknemlig for å få lov til og komme med kommentar til artikkelen Julia har skrevet om linje/innavl. Jeg er meget glad for at dette kommer på dagsorden da mange oppdrettere har svært lite kunnskaper om dette!

I mine 15 år som Ragdolloppdretter har jeg aldri hatt annet en 0 % innavl på mine katters avkom, frem til i dag.
I disse dager venter jeg et kull som har hele 12,5% innavl, det vil si at det er, parring med bestefar.
Dette er en testparring jeg har valgt å gjøre på grunnlag av flere ting, men det var et valg jeg brukte lang tid på og jeg har gjort så grundig undersøkelser som mulig. Det er ultralydtestet (nyrer/hjerte )og DNA testet på HCM, samt har jeg gjennom årenes løp tilegnet meg mye kunnskap om linjene bakom mine Ragdoll. Både mor og far har sterke gener bakom seg og begge kommer fra store kull og hannen har hatt flere kull og gode størrelser på kullene.
Dette er et meget planlagt kull og det kan gi meg en del svar, samt forsterkning av kvaliteter jeg ønsker å forsterke i mitt oppdrett. Det er avkom fra eget oppdrett som har Diadem’s i 3 generasjoner bakom seg. Dette er ikke avkom jeg ville selge til hvem som helst, da det for meg er en form for eksperimentavl og nye eierer vil få en grundig innføring i mitt avlsarbeid.

På et genetikkseminar jeg deltok på, brukte foredragsholder, som er en meget dyktig dommer, mine katter og mitt oppdrett som eksempel og hun sa at denne oppdretteren må innavle for å få frem så stor likhet i sine avkom. (Dette ble sagt som positivt om mitt oppdrett)

Feil! I alle år har jeg gått etter likheter på kattene, samt det jeg fremelsker, ikke linjeavl eller innavl!
Når jeg/vi har kjøpt inn nytt avlsmatriel har jeg hele tiden hatt ”mitt bilde” av katten jeg ønsker å ”skape”. Jeg har fremelsket en type Ragdoll slik jeg tolker standarden også har jeg arbeidet meg sakte, men sikkert mot mitt mål.
Har jeg manglet egenskaper i mitt oppdrett har jeg skaffet det fra andre katter. Det kan være pelskvalitet, størrelse, eller andre egenskaper.


Bilder har vært et nyttig middel for meg, eller enda bedre, det å se katten. Jeg har ikke bare tatt foreldre, besteforeldre i betraktning, men jeg går så langt tilbake i stamtavlen som mulig.
Jeg kjenner i dag de fleste stamtavler og linjer av Ragdollen, etter å ha brukt tusenvis av timer på nett for å studere bilder og stamtavler.
Det har tatt tid i arbeid og i år. Man får ikke frem det ”perfekte” man ønsker i første omgang, og for meg har det værte et langsiktig arbeid.
Jeg har gått et skritt frem og to tilbake…flere ganger, men jeg har holdt fast ved mitt mål.


Jeg har funnet mitt ”look” på kattene, altså kattens uttrykk. Alle Ragdollene jeg selger videre for avl skal ha dette uttrykket, ellers går de ikke i videre avl.
Flere av våre avlhunner er ikke perfekte utstillingshunner, men de har sterke avlsegenskaper i det jeg fremelsker. De har alle sammen den samme ”looken” også har de lengder i kroppen.
Vår avshanne har igjen den samme ”looken”, men han har i tillegg meget sterk kropp, det vil si bredde og kraftighet. Han er for kort i sin kropp, men lengden i kroppen har mine hunner.
Deres avkom har derfor i stor grad fått hans bredde og kraftighet, samt lengder fra hunnkattene.

En vellykket kombinasjoner velger jeg så sant det er mulig- alltid å gjøre om igjen. En mislykket kombinasjon – gjør jeg aldri om igjen!
Om jeg kun hadde kunnskaper om foreldrene hadde dette ikke gitt så jevnt resultat som det gjør i dag, men jeg har kunnskapen om flere generasjoner bakom mine avlsdyr.


I dag har jeg kommet ditt hen at jeg aldri parer to individer som ikke har den ”looken” jeg ønsker. Uttrykket på katten er utrolig viktig for meg og uttrykk er en blanding av; blikket, formen, plasseringen samt fargen på øynene.
Jeg ”maler” en katt fremfor meg og maleriet skal være mest mulig korrekt før jeg setter det i sammen. Mitt motto har alltid vært å parre på likheter ikke forskjeller.
Enkelte paringer kan jeg gjøre i håp om å få frem en ting. Når jeg gjør en slik parring er det kun for min egen skyld, for å få frem en ønskelig ting, som for eksempel øyefarge. Jeg håper da å få et avkom med den optimale øyefargen jeg ønsker også beholder jeg da dette avkommet for videre avl. Det spiller da ingen rolle om denne katten ikke er en utstillingskatt ellers, da mitt mål var øyefargen.
Jeg parer aldri to individer som jeg selv ikke har tro på og jeg selger ingen avkom for videre avl om de ikke har de kvalitetene som rasens standard sier de skal ha.
Defekter er en selvfølge å luke bort , men det kan være en defekt man langsiktig avler bort.
Da er det viktig for meg å vite hvem man selger til, samt ha kjennskap til deres avlsarbeid.


Man kan ikke få alt man ønsker i første omgang, man må sette seg langsiktig mål og man må vite hvordan sitt ”maleri/bilde” skal se ut. På det viset har jeg fått frem rasetypiske Ragdoll som har de egenskapene jeg fremelsker i forhold til standarden, samt sunnhet og godt gemytt.


Jeg er takknemlig for at mitt forbund NRR, har stamtavle 2 til rådighet for oss oppdrettere. Det hadde vært langt vanskeligere for meg som oppdretter om jeg ikke kunne selv få bestemme hvem som jeg syntes er god nok for videre avl. På det viset har jeg fått velge hvem jeg syntes har de egenskapene som jeg ønsker skal gå i videre avl.. Mitt ønske er at andre oppdrettere av rasen skal kunne se ved første (i alléfall 2 ) blikk, at dette er et avkom fra Diadem’s oppdrett.

 
Er linjeavl og innavl nødvendig?

Det har i forskjellige forumer og oppdrettere imellom vært en diskusjon nå over lengre tid. Jeg har sett at det har vært en del misforståelser og usikkerhet over forskjellige begreper og konsekvenser. Mange påstander og utsagn som ikke er helt riktige.

Dette er bakgrunnen for at jeg ønsker å skrive litt om dette temaet hvor jeg har hentet faktiske opplysninger og siste forskning på dette området. Mitt ønske er å gi ivrige oppdrettere redskaper for videre diskusjon og et ønske om å gi korrekt fakta og kunnskap om dette.

Jeg begynner med en definisjon av innavl og linjeavl:
Innavl er definert som: Der foreldrene har felles forfedre i de nærmeste 3 generasjoner. Altså en innavlsprosent på 6,25 % eller mer.
Linjeavl er definert som: Et avlsarbeide der et individ forekommer systematisk som en forfedre.

En annen definisjon funnet i Hele Norges leksikon.
Innavl: parring og forplanting av nær beslektede individer. Innavl fører normalt til nedsatt vekstkraft, levedyktighet og fruktbarhet(Innavlsdepresjon).

En annen definisjon på linjeavl fra Wikipedia.
Linjeavl: Linjeavl er et begrep som benyttes om avl der en spesiell arvelinje går igjen på ulike steder i stamtavlen. Linjeavl kalles også av og til organisering av nedarvede egenskaper. Linjeavl er altså en form for innavl, der en eller flere bestemte arvelinjer inngår på flere nivåer. Mange hevder at linjeavl er en «mildere form» for innavl, men risikoen er betydelig og resultatene i mange tilfeller også uønskelige.

Linjeavl foregår helst med dyr som holder spesielt høy kvalitet. Et eksempel på linjeavl er når en oppdretter søker å tilføre en bestemt arvelinje, ofte etter et bestemt hanndyr, til avkommet. Som regel av eksteriør- eller ytelsesmessige årsaker, men av og til også av psykologiske årsaker. Faremomentet med linjeavl er at andre oppdrettere vil ønske å gjøre det samme, slik at enkeltindivider vil gå igjen i avkommets stamtavle på flere nivåer og i flere anelinjer. Dersom dette individets gener på et senere tidspunkt også skulle vise seg å være bærere av uønskede arvelige belastninger, for eksempel sykdom, kan linjeavl gi katastrofale følger for en rase.
Innavl er avvik fra tilfeldig parring i populasjoner. Det vil si parring mellom beslektede individer som deler gener og derfor gir avkommet manglende genetisk variasjon. Individer i nær slekt får unger med hverandre, og risikoen for svekket arveanlegg i begge de to genutgavene er stor. Avkommet vil dele i gjennomsnitt 50 % gener med sitt opphav.
Innavl reduserer med andre ord graden av genetisk variasjon, og øker andelen av såkalte homozygote individer (individer som har to like alleler av en genutgave i cellene). Dette fører til at dårlige egenskaper, som for eksempel at genetiske sykdommer akkumuleres, og det oppstår svake eller syke individer med redusert overlevelsesevne. En populasjons sunnhet betegnes ofte ut i fra heterozygositet, det vil si hvor stor den genetiske variasjonen er - jo større, jo bedre. En populasjon som er sterkt preget av innavl er rammet av innavlsdepresjon. Et eksempel på en art som er utsatt for innavlsdepresjon på grunn av liten bestand er den norske fjellreven. Årsaker til svak bestandsutvikling er blant annet at bestanden er for liten og fragmentert.
De få fjellrevene som finnes er spredt over et så stort område at de har problemer med å finne seg make og reprodusere. Særlig gjelder dette fjellområdene i Sør-Norge. Innavl vil være et problem under slike forhold.

I prinsippet betyr det at linjeavl kan også benytte innavl, men ikke nødvendigvis. Dersom man lar et individ forekomme 2 ganger på 4 generasjoner, men kun i 3 og 4 rekker eller i 4 rekke på begge sider unngår man å komme over en innavlsgrad på 6,25 %.
Om en oppdretter vurderer å bruke linjeavl så skal de vite hva de gjør og ta ansvar for det avlsarbeidet og de konsekvenser dette får.

Linjearbeid medfører større ansvar ovenfor de kattunger en produserer. Om en velger å benytte seg av linjeavl skal det være målrettet og gjennomtenkt. Katten en velger å la gå igjen i stamtavlen skal vise seg å ha ekstremt gode egenskaper som man vil ta vare på og aldri ha gitt eller ha i nær slekt noen form for svakheter(som lav kullstørrelse og svake instinkter og drifter) eller sykdommer.
Risikoen for linjeavl er at en dobler gener og at katten blir homozygot for alle egenskaper.
Uansett hvordan vi vil ha det eller ønsker det er det et faktum at linjeavlen og innavlen vil forsterke både positive og negative egenskaper. Ofte så gjør ikke dette noe at en dobler visse anlegg, men om det skulle berøre et recessivt anlegg for en sykdom kan det få dramatiske konsekvenser for både rasen og kattens helse og velvære. I verste fall dødsstøtet eller i vertfall et hardt slag mot avlsarbeidet som det vil ta generasjoner å rette på. Dette ville da kunne sette avlsarbeidet tilbake i årevis. Man kan få en innavlsdepresjon.
Innavlsdepresjon er når innavlen blir svært utbredt med høy innavlsgrad i generasjoner.
Dette vil kunne gi kattunger med:
· lav fødselsvekt
· små kull
· dårlig utvikling av kattungene.
Hos voksne katter ser en ofte:
· sen utvikling av kjønnsdrift
· svak kjønnsdrift
· utydelig løp
· dårlig morsinstinkter
· dårligere immunforsvar og økt sykelighet.
·
Dette skjer fordi de negative recessive defektene øker.
Risikoen for å doble anlegg/gener øker drastisk dersom man benytter seg av innavl, men minskes(men er ikke helt bort) dersom man benytter seg av fornuftig linjeavl.

Jeg har 2 eksempler på dette:
Eksempel nr 1 abyssinere.
I slutten av 1970-tallet begynte oppdrett av abyssinere i Sverige å diskutere hvorfor så mange av kattene deres var blinde. Kunne dette være PRA? I 1979 ble abyringen grunnlagt og de ble enige om å undersøke årsaken til at så mange katter ble blinde, om dette var arvelig og hvordan nedarvingen skjedde. E hel rekke med aktiviteter startet opp som:
1. arbeidsgrupper
2. kontaktpersoner
3. oppfordring av oppdretter til å øyespeile katten deres
4. liste over alle veterinærer som kunne det å speile øyne
5. PRA-register etter øyespeiling
6. artikler, forelesninger og lesetips for å innformere
7. samarbeid med andre land
8. at man kjøpte en kattunge først etter at den var øyespeilet, bruke PRA-frie foreldre i avl

Alt bygde på frivillighet. 1980 fikk de kontaktet med veterinæren Kristina Narfström som begynte å forske på PRA. I 1981 ble det konstantert at PRA kom av et recessivt anlegg som var arvelig.
Dette betydde at dersom 2 katter begge var anleggsbærere, ville gi ved en parring, teorietisk 25 % få PRA, 50 % bærere av PRA, men friske, og 25 % friske og er ikke bærere.
Man kan derfor ikke ta bort alle de friske fordi en vet ikke hvem som er bærere og ikke bærere. Om man tok bort alle som kom fra et kull med syke katter ville en måtte fjerne alt for mange fra avlen.
Det viste seg at på grunn av innavl hadde problemet blitt så stort i Sverige.
I 1982 var hele 45 % av alle svenske abyssinere blinde/hadde PRA. Etter 4 år med aktivt og hardt arbeid var antallet nede i 20 %. Dette takket være at store oppdrettere jobbet sammen og fulgte opp alle de overnevnte forholdsregler.

Eksempel nummer 2 er Geparden i Sør-Afrika: (fra Wikipeda)
Geparden er svært truet av innavl og mangler genetisk variasjon. Årsaken er en pest som feide inn over Afrika under siste istid, for omkring 10 000 år siden. Bare noen få tusen dyr overlevde. Den har dessuten blitt jaktet til nær utryddelse av europeiske og asiatiske kongelige gjennnom de siste århundrene. Bare noen få hundre dyr overlevde. Resultatet ble en genpool/base som var for liten, slik at nesten alle nå levende geparder er i slekt.
Geparden er den mest reproduktive av alle store kattedyr, allikevel er den en truet art. Det skyldes at ca. 90 % av alle gepardunger dør i løpet av de første tre månedene, enten på grunn av matmangel og mangel på genetisk mangfold faktisk hele ca. 40 %, eller fordi de blir drept (ca. 50 %) av løver, leoparder, hyener eller sjakaler.

Når man DNA-tester geparden er den så homozygot at noen forskere mener den dessverre vil dø ut uansett hva man gjør. Det finnes ingen variasjon i geparden anlegg verken for kropp, utseende, immunforsvar eller egenskaper på grunn av innavl. Så uansett om hvordan de kombineres er deres arve-egenskaper likt oppbygd og blir likt hos avkom. På grunn av geparden homozygote arveanlegg og svekkede immunforsvar er dødeligheten ved virus-sykdommer skremmende høy og opp i hele 70-80%.

For å unngå innavl i en populasjon bør ingen hannkatt være representert med mer enn 5 % av den totale populasjonens kattunger. Men en skal heller ikke innavle katter fordi deres dobling av egenskaper kan plutselig slå igjennom på senere generasjoner.

Slektskap til: gir en innavlsprosent på:Far og besteforeldre 25 %Onkler og tanter 25 %Foreldre 50 %Søstrer eller brødre 50 %Halsøsken 25 %Kusiner 12,5 % Parring med: gir en innavlsprosent på:Far og besteforeldre 12,5 %Onkler og tanter 12,5 %Foreldre 25 %Søsken 25 %Halvsøsken 12,5 %Kusiner 6,25 %

Et argument jeg har hørt gjentatte ganger er at store oppdrette benytter seg av innavl for å frem fantastiske katter og for å bevare rasen. Dette synes jeg er et merkelig argument. Derfor har jeg spurt anerkjente oppdrettere i Norge, Sverige og Danmark som har fått frem flere flotte eksemplarer som har gjort det svært bra på utstillinger om de har brukt innavl og om de synes det er nødvendig å ta i bruk innavl eller linjeavl.

Detter er spørsmålene;
1. Har du noen gang brukt innavl eller linjeavl?
2. Mener du at det er nødvendig for å få frem flotte skogkatter?
Jeg har spurt S*Rockringens, S*Restless og S*Tassajaras i Sverige. I Norge (N)Fodnaheias, (N)Bjørnsletta, (N)Grünerløkkas i Norge og i Dannmark DK*La Foret

Svar fra:
Barbro, S*Rockringen's.
Har du noen gang brukt innavl eller linjeavl?
Ja, linjeavel. När jag började (1994) fick jag ofta höra att man skulle ”linjeavla” för att få finare och jämnare kullar, men med tiden har jag lärt mig att det inte är nödvändigt. Hög inavel har jag ingen förståelse för om det inte är någon experimentavel, där det i förväg finns ett syfte, samt att resultatet följs upp och kontrolleras.


Mener du at det er nødvendig for å få frem flotte skogkatter?
Nej, men det är här det svåra kommer, d.v.s. att skapa den likhet och enhetlighet som krävs i en framgångsrik uppfödning och att ändå hålla sig till ingen eller en väldigt låg linjeavel. Eftersom närbesläktade katter oftare har liknande eller samma arvsanlag är det enklare att få avkommor som även är utseendemässigt lika vid inavel.

Men, om man istället avlar på fenotypisk likhet, d.v.s avelsdjur som liknar varandra, men är obesläktade, då får man utseendemässigt samma resultat, men en bättre stamtavla på avkomman och din uppfödning ger ifrån sig ett sundare bidrag till aveln i framtiden.

Det är viktigt att förstå att inavelsgraden inte bara är en siffra. Den siffran anger faktiskt sannolikheten för att en skadlig recessivt gen ska visa sig hos din avkomma. Om man tänker på det, så är det enkelt att välja siffran 0…

Sissel Helle Jørgensen, (N)Grünerløkkas.
Har du noen gang brukt innavl eller linjeavl?
Som mangeårige oppdrettere av Norsk Skogkatt har vi aldri brukt såkalt linjeavl i vårt oppdrett. For oss er det det samme som innavl, og kan ikke forsvares verken ut fra avlsmessige, helsemessige eller andre synspunkter.

Mener du at det er nødvendig for å få frem flotte skogkatter?
Vi er enig i alt det Julies artikkel forfekter av synspunkter, og håper det vil føre til en klargjøring av begrepene linjeavl/innavl for alle oppdrettere; og at man innser hvor skaldelig dette kan være for stammen av Noska skogkatter!

Dorte, La Forêt's Norske Skovkatte oppdretter fra 1996 – 2007.
Har du noen gang brukt innavl eller linjeavl?
NEJ, absolut inte...jeg er meget imod indavel.

Mener du at det er nødvendig for å få frem flotte skogkatter?
Jeg har fra starten jeg begyndte som opføder i 1996 fået en super hjælp fra de gamle opfødere som jeg var så heldig at lære at kende som de første kattfolk på min vej. Specielt fra Kville og Atlanta, som jeg har fået de bedste råd fra i årenes løb.

Jeg har aldrig lavet indavel eller linieavl på mine katter, jeg har købt hanner i udlandet bla. Rockringens, Lindsays, Sweesons og Dunderkattens - især for at undgå netop indavel og for at få nogle mere racetypiske haner til mine honer, jeg tyckte inte jeg kunne finde præcis det look jeg kunne lide her i DK. For mig skal en skovkat være stor, kraftig og have et specielt look, og inte mindst skal racetypiskheden følge med.

Jeg fra min start til nu, haft 43 kuld kattunger, i 5 generationer, uden indavel og linieavel, og jeg må da indrømme jeg er ganske stolt over resultatet. Jeg er også glad for at mine linier inte er havnet hos mange af de nye opdrættere der låner deres katter ud til alle, for på det sæt undgår man inte indavel i det lange løb.

Jeg har her i 2007 valgt helt at stoppe kattopdræt, da jeg har åbnet en butik og ikke længere har tiden til det. Men jeg kommer da nok til at savne at være med til at opretholde vores vidunderlige race som skovkatten er, og jeg håber inderligt at fornuftige opfødere vil passe godt på racen og inte falde med på al den mode opdræt der er i øjeblikket med kaninører etc..for det er i mine øjne inte als noget med skovkattens oprindelige look at gøre.

(Svarene fra Solveig Damsgaard (N)Diadem's Ragdolloppdrett, står øverst på siden.)


Tusen takk til alle svarene jeg har fått og den gode responsen!
Vi, oppdrettere, har de nye kattungenes og kommende generasjoners helse og velvære i våre hender og et stort ansvar slik jeg ser. Jeg har problemer med å forstå hvorfor noen vil ta sjansen på innavl på tross av risikoene. Det er våre katter som må lide for de mer alvorlige og negative konsekvensene.
Deres livskvalitet er i våre oppdretters hender!


Kilder:
KATTUPPFÖDNING- Avel och genetikk.
Forfatter Ylva Stockelberg. ISBN 91-574-5905-3 Utgitt 2002 av Bilda Förlag.
Cappelens Leksikon. Utgitt 1996 av Hjemmet bokforlag.
http://no.wikipedia.org/wiki/Linjeavl
Kilde: http://www.bigcatrescue.org/cheetah.htm. Since disease and stress are such prevalent causes for cheetah mortality, many of the new breedings will take place off zoo properties.